(støtende bilder) Min umistelige milleniumbaby – Det evige savnet

Noen ganger lurer jeg på om tapet av et barn vil føles som et savn hele livet. Et savn som aldri vil bli borte. Selv om man lærer seg å leve med det, aksepterer at det er sånn og ikke alltid tenker på det. Men at det allikevel er et tap som har laget et hull i hjertet ditt, et hull i livet ditt. Et hull som aldri kan fylles av noe annet. Og som bare er der til sorg, savn og ødeleggelse hele livet. I hvert fall tror jeg  noen ganger at det er det som gjør meg trist. Noen ganger når jeg bare føler meg så innmari ensom, når jeg føler at jeg har alt jeg trenger og allikevel føles det som om jeg ikke har noen verdens ting. Når dagene går i hverandre og uker blir til måneder mens de samme tankene og følelsene har kvernet rundt i hodet 24/7. Når jeg sliter med å gi bort kjærligheten min, sliter med å gi ALT fordi jeg alltid føler jeg må spare noe av det. Jeg lurer på om jeg sparer det til Lasse.

Min kjære lille Lasse. Min kjære lille venn,  som aldri fikk lov til å bli kjent med oss. Som aldri fikk lov til å bli en del av denne verden, er i tankene mine og i hjertet  mitt hver eneste dag.

1.januar 2000 var jeg 19 uker på vei med min gutt nr.2. Vi hadde nettopp entret milleniumsåret og ventet vår egen lille milleniumsbaby. Jeg var nesten halvveis og begynte å både kjenne bevegelser og få litt størrelse på magen. Jeg var så stolt… Men denne dagen ville ikke naturen gå den samme veien som meg. Jeg våknet tidlig denne morgenen etter en utrolig koselig nyttårsfeiring, og reiste meg opp fra senga. Og i det øyeblikket jeg satte begge føttene i gulvet ble jeg helt varm og kjente det rant nedover beina mine… Jeg ble umiddelbart helt desperat. Jeg skjønte hva som hadde skjedd, men ville ikke innse det. Jeg satte meg ned på gulvet, midt i mitt eget fostervann, naken og kald, og bare gråt. Egentlig tror jeg at jeg skrek… Jeg mistet litt av den kommende timen, men husker at ambulansepersonellet plutselig stod over meg og strevet med å få en veneflon inn i hånda mi. Jeg blokkerte alt. Det her skjedde bare ikke. Jeg drømmer! Det må være det det er… Jeg kan ikke miste barnet mitt?? Vær så så snill! Det her er ikke sant!

Vi bodde nesten 2 timer unna sykehuset. 2 timer som føltes som 2 døgn. Hele turen kunne jeg kjenne at Lasse fremdeles beveget seg. Det ga meg et ørlite håp om at dette ikke var slutten. Samtidig viste jeg nok om svangerskap til å forstå at så lenge fostervannet fortsatte å sive ut, rant håpet ut med det….

Jeg ble trillet inn til fødeavdelingen og i løpet av bare noen minutter var rommet fullt av både leger, sykepleiere og jordmødre. Ultralyd ble tatt, gynekologisk undersøkelse ble tatt, blodprøver og blodtrykk. Tiden gikk så uendelig sakte og ingen sa noen ting. Jeg ville bare at de skulle fortelle meg at dette kom til å gå bra!

Den første legen som åpnet munnen kunne bekrefte at lille Lasse fremdeles levde, men at uten fostervann ville han ikke kunne utvikle seg ordentlig og han anbefalte at at vi bare tok livet av han med en gang. Både for hans skyld og for min skyld (og helt sikkert for sengepostenes skyld) var dette ikke noe å vente med.

Hva gjør du som mor da? Hva gjør du når du fremdeles har en sprell levende baby inni magen din og får beskjed om å ta livet av ham? Når du vet at han har det trangt og du vet at han ikke kan utvikle seg ordentlig? Men du vet også at om han bare klarer seg inni der i 4-5 uker til, så kan det være håp! Tar du da valget om å ta livet av babyen din? Jeg tror på min ære og samvittighet at ingen mor ville sagt ja til det.

I løpet av de neste 2 ukene skjedde det ingenting. Jeg lå fremdeles på sykehuset. Lasse var fremdeles sprell levende. Og kroppen min klarte å produsere nok fostervann til at han hadde litt bevegelsesfrihet til tross for at det meste av vannet stadig rant ut. En jordmor fortalte meg at hun hadde opplevd noe lignende før og at det hadde gått bra. Hun ga meg det største håpet jeg noen sinne hadde hatt. All sorg bare forsvant ut av meg og jeg la all min lit til historien denne jordmoren fortalte meg og bandt meg 100% til det håpet. Nå måtte jeg bare holde ut, ligge så stille jeg bare klarte, ikke provosere kroppen på noen som helst måte. Bare noen få uker til….

Det skulle jeg ikke få lov til. Bare noen timer etter den deilige samtalen med jordmoren, kom to leger inn til meg. De hadde hatt morgenmøte og det var bestemt at jeg ikke kunne ta opp sengeplass på sykehuset lenger. Hvis jeg fortsatt ikke ønsket å avslutte svangerskapet, så måtte jeg dessverre dra hjem og la det gå sin gang der i stedet.

De sendte meg hjem I TAXI….

Jeg måtte ut å gå, sitte i bil i over 2 timer, kave meg ut av bilen og nærmest krabbe inn i min egen seng hjemme. Men jeg lå der i senga, fortsatt med «voksenbleia» på, for å ta i mot vannet som stadig rant, så skjønte jeg plutselig at alt hadde gått galt. Jeg følte på hele meg at Lasse ikke var like sprelsk lenger. Jeg kjente at han var der, men noe var galt. Da jeg reiste meg for å gå på do føltes det veldig rart å gå. Lasses navlestreng hadde kommet ut. I litt over 2 minutter kjente jeg pulsen til den lille babyen min slå i navlestrengen. Så var det slutt.

Tilbake på sykehuset, samme dag som jeg nettopp hadde sittet i over 2 timer i en taxi for å komme meg hjem, hadde jeg nå blitt kjørt i ambulanse.

Jeg var så lei meg, så frustrert og så sint! Hvis de bare hadde latt meg få ligge, så hadde ikke dette skjedd! Hvorfor måtte de sende meg hjem?? Forbannede leger! Jeg var bare sint. Jeg måtte finne noen å legge skylda på og bare skrike…

Men det var nå jeg skulle få den mest utenkelige beskjeden. En beskjed jeg ikke unner min verste fiende, en beskjed jeg skulle ønske ingen mennesker i hele verden burde få.

Det var ille nok at jeg viste at barnet mitt ikke levde lenger. Mens det fremdeles lå inni magen min, uten puls… Jeg kjente at jeg var klar for å få det overstått, men gruet meg nok fra før. Først nå fikk jeg vite at barnet mitt måtte fødes på naturlig vis.. Dette hadde INGEN fortalt meg i løpet av de to ukene jeg lå der. Jeg vet ikke hvorfor, men et eller annet sted inni meg var jeg 100% sikker på at man fjerner barnet under narkose (eller i hvert fall bedøvelse). Ikke at barnet skal settes til verden ved normal fødsel! Jeg var så redd… Jeg ville bare stikke av og aldri komme tilbake til det teite sykehuset!

6 timer etter at en sykesøster satte drypp i hånda mi ble lille Lasse født på naturlig vis. 6 timer i vanvittige smerter. 6 timer med like sterke rier som om jeg skulle født ved fullgått svangerskap. Og der lå han mellom beina mine. Like stor stor som en barbiedukke, rød og våt. Med lukkede øyne, bittesmå ører, 10 fingre og 10 tær. Ingen puls… Jeg turte først ikke å røre han. Han var så skjør og liten. Jeg var så redd for å skade han. Selv om jeg viste at han ikke levde lenger.  45 minutter fikk jeg med han før han ble hentet.

 

Selv om jeg de neste 10 årene har fått 3 barn til, så vil min lille milleniumsbaby alltid mangle… Det er nesten så jeg ser frem til våre sjeler skal møtes igjen i en annen verden… Som om jeg nesten ikke kan vente med å reise herfra..

Jeg elsker de barna jeg har fått. Og jeg er smertelig klar over at ingen av de som kom etter Lasse ville eksistert om ikke han måtte dø. Men allikevel vil en del av meg ha den tiden tilbake og gjøre alt annerledes…

 

22 Comments

  1. Kjære deg! Som en annen har kommentert, du har absolutt ikke lagt ut støtende bilder. Jeg tror det er de søteste små føttene jeg noengang har sett, på en nydelig gutt som skulle ha fått leve. Det er så vondt å lese hvordan du ble behandlet på sykehuset, så unødvendig og urettferdig.
    En klem sendes fra en annen englemamma som kjenner seg godt igjen i dine følelser.

  2. Anna

    Åh så fina små Lassefötter!❤️ Tack för att du delar med dig, förlorade våran dotter i samma vecka i feb -15. Tyvärr tog jag inga bilder på henne…på hennes perfekta små händer, eller de söta små fötterna, vilket jag aldrig förlåter mig själv för…

    Tack vare Lasses underbara fötter kan jag visa för syskonen hur söta fötter våran Ester hade.

    Kramar i massor!

  3. Kristin

    Fine lille Lasse💙 en tapper mor som kjempet for sitt barn, kjente på sinnet selv når jeg leste hva legene bare bestemte!! Har selv mistet og født ei jente som kom stille til verden… vet hvor vondt og tøft det er. Og liker tanken på at en dag så møtes vi igjen❤ rakk for at du deler både tanker og bilde. Store klemmer fra en engel mamma❤💙

  4. Kaia

    Det er så ufattelig. Så trist. Så urettferdig. INGEN skal måtte oppleve slik, enda det skjer hver dag. Det sies at man ikke får mer enn man kan takle, men helt ærlig så kan man begynne og lure.
    Du er sterk ❤️ Englemamma ❤️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *