Der satt han i beige canvas og blomstret skjorte… 16.august 2013

En av de aller siste siste dagene på min sykkeltur gjennom Tyskland, lyder min virtuelle dagbok slik…

16 august 2013.

Dagen i dag…… Egentlig har jeg lyst til å skrive følgende; JEG HAR SPIST EN MEGET GOD MIDDAG OG DRUKKET 4 GLASS PROSECO OG 2 NYDELIGE SOMMERDRINKER! NATTA!

Men da vet jeg at flere av dere som følger ferden min blir så skuffa, så jeg får vel gjøre dagen LITT mer spennende for dere.

Jeg startet fra Dresden i dag morges, og målet var Chemnitz med Freiberg som delmål.

Denne dagen ble skikkelig avkappet!! Og det kan vi takke (eller hogge hodet av om dere vil!!! Sistnevnte er helt ok for meg!!!) GARMIN NAVIGON SYSTEM for!!!! Gps-systemet som jeg var sååååå fornøyd med til å begynne med!

Når jeg tenker over det nå i ettertid, så var det «besøket» jeg hadde i Tysk militærområde egentlig bare hyggelig, i motsetning til mye annet jeg har måttet oppleve gjennom denne 500-KRONERS Garmin-app’n !!!!!

Den gir deg riktignok muligheten til å velge om du skal kjøre bil, motorsykkel, lastebil, sykle eller gå den strekningen du plotter inn!

Jeg må bare ta en liten pause her nå… Jeg er så fascinert, lattermild og EKSTREMT nysgjerrig på denne jevnaldrende mannen i beige canvas, blomstrete skjorte og fotformsko fra Ecco, som sitter ved siden av meg her på en fortausresturant midt i Chemnitz sentrum….

Ja, tilbake til turen ja! Og ikke minst GARMIN!! Det er så flott, synes jeg, at den forteller meg eksakt hvor mange kilometer turen er og hvor mange timer og minutter det tar å sykle.

Ekstra flott er det på dager som i dag, hvor den overhodet ikke tar hensyn til fjell, fjell, skog, fjell, krøtterstier, stengte veier, veiarbeid, fjell og fjell!!!!!

I et område som heter Oberhermsdorf like utenfor Dresden, møtte jeg på et fjell…. Faktisk det eneste fjellet på hele turen, tror jeg. Så sant ikke fjellet krysser by- fylke- og LANDEGRENSER! Ja, for så stort og så høyt var det!

Låra mine var sure i dag, da jeg startet syklinga ut av Dresden sentrum. Og jeg kjente at jeg skulle ta det bra med ro i starten for å orke 8 mil nå!

Så kom stigninga…. Og den kom så alt for fort! Og den ble jo aldri ferdig! Kjære vene, er det Galdhøpiggen dette her, eller?!
Endelig, etter 1 time halvveis tråkking og halvveis ekstremgåing med dytting av sykkel, nådde jeg toppen! Yes!!!!! Fy flate, la det være den eneste stigningen på denne turen! 2 av 3 vannflasker var allerede tomme og wienerbrødet jeg spanderte på meg selv, da jeg egentlig bare skulle innom Rossman for å kjøpe leppepomade, forsvant før jeg rakk å smake på det!

Så løfter jeg blikket opp og frem….. Og hva ser jeg?? Mil etter mil med fjell!?!?! Til høyre og til venstre og rett frem?!?! Det her går ikke an! Seriøst? Vær så snill!!!!

Det første som møter meg nå, er selvfølgelig en voldsom utforbakke! Jada, ja jeg innrømmer at jeg pleier å nyte utforbakker! Hjemme f.eks når jeg setter utfor gangveien under Sandesundbrua! Har du prøvd det noen gang?? 52km/t er rekordfarta mi der!!!! Det er jo selvfølgelig ikke sånn at jeg ønsker å dø, men i den farta så får jeg smakt litt på følelsen av døden, men uten å dø! Selvfølgelig vet jeg at dersom jeg tryner nå, dersom jeg kjører på en stein eller hjulet vrenger seg. Ja! Eller dersom jeg mister flaska mi, og den kiler seg inn i bakhjulet, akkurat det som skjedde på veien mellom Hamburg og Hannover.
Ja, da vet jeg at i denne farta, da dør jeg….
Men så dør jeg ikke!! Og det er så fett!!!

Ja… Vanligvis føles det sånn…. Vanligvis er det skikkelig fett å sette utfor de bakkene som har mer enn 15% helling og bare så vidt la EN finger tuche bakbremsen, tårene spruter og du holder på å fryse i hjel fordi du er så svett og våt etter den nært bakliggende motbakken du hadde rett før du satt utfor…

Vanligvis….. Nå derimot føltes hele den timen med tråkking og dytting av sykkel helt forgjeves….. Jeg var så sint! Hadde jeg brukt 1 time på å komme meg til toppen, for å bruke 1,5 MINUTT på å komme meg ned i bunnen, for så å bruke en ny time på å komme meg opp igjen!!!! På det samme fuckings fjellet!? Kunne det ikke bare vært flatt oppå? Og tatt meg over til den andre siden og ned igjen?!

Dere skjønner tegninga, ikke sant?

Og 3 ganger skulle jeg tråkke meg vei opp til toppen av dette fjellet!

Da jeg endelig nådde Freiberg, hadde jeg brukt like lang tid på de 4 mila, som GARMIN fortalte meg på forhånd at jeg skulle bruke på hele turen…

Og der var min avgjørelse tatt! Jeg tar toget til Chemnitz! Ferdig snakka!

Men før jeg gjorde det, tok jeg meg en spasertur i den nydelige, lille byen… Og ikke bare en tur. Jeg drakk øl, jeg spiste øl-pretzel og tro det eller ei ØL-suppe med poteter og dill! Det smakte helt krise! Men jeg lo godt av det. Jeg måtte bare. Når får jeg muligheten igjen til å spise en så fæl suppe, liksom?!

Men, nå! Tilbake til han med blomsterskjorta… Nå har jeg jo brukt litt tid på å skrive dette her. Jeg sitter nemlig her med både en deilig middag og en «zåmmartrinken» som bartenderen så fint kalte det, og har drukket og kost meg litt mellom linjene…

Han er nå, ja altså han med blomstene, på side nr 94 i boka si!!! Og han leser og leser, han ser ikke ut til å hoppe over en eneste linje.
Han må være så fryktelig stolt av, eller så fryktelig bekymret for den nye bilen sin…..

Ja, siden han sitter her, på en fortausresturant i sommervarmen i Tyskland, spiser tapas, drikker øl etter øl. Ja, så mange øl at han til slutt må be om litt vann, og leser sin VW Passat 2014 håndbok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *