Da Jesus kom syklende…

I 2013 stod jeg ovenfor et tungt valg. Jeg hadde et firma som så vidt klarte å holde seg flytende. Alt så ganske svart ut. I tillegg var jeg fysisk sliten og slet med dårlig samvittighet over all tiden jeg hadde brukt de siste årene på karrieren i stedet for på familien. Jeg trengte en pause. Jeg måtte meg komme meg bort fra alt og alle. Jeg måtte ha tid til å tømme hodet og prøve å komme å nye tanker. Finne meg sjøl, liksom…. Så jeg tok et veldig impulsivt valg, og fulgte en ungdomssdrøm. Jeg hev meg på sykkelen og sykla helt til Chemnitz, Tyskland. Det skal nevnes at jeg tok toget til København og startet der. Men etter 12 dager hadde jeg tilbakelagt 114 mil på to hjul. Jeg skrev dagbok hele veien og nå har jeg lyst til å dele en av opplevelsene mine med dere.

7 august 2013

Jeg startet tungt i dag, veldig tungt… Beina hadde ikke lyst og hodet viste at dagens etappe var nesten dobbelt så lang som i går.
Så motivasjonen var ikke helt på topp, men jeg kom meg på sykkelen og tråkket i vei og håpet at «det ville komme seg» etterhvert..

Da jeg syklet gjennom Gisselfeld kjente roen komme over meg. Det må være den nydeligste plassen på jord… Parken, kirken, fortet, klosteret og alle de vakre herregårdene! Herfra syklet jeg 1 mil i nydelig natur… Jeg fikk nesten lyst til å være Ferdinand og bare sette meg under tre å lukte på blomster.

Men det gikk ikke lange tida før jeg kjente motviljen komme tilbake…. Og jeg tenkte at bare jeg kommer meg til mål i dag, så skal jeg ikke presse meg selv mer på hele turen! Dette er ikke en konkurranse, ikke en gang med meg selv! Men jeg hadde bare så innmari lyst til å nå Tysklands grense i dag!

Etter 5 mil var jeg på sammenbruddets rand og la meg rett ned i grøftekanten av grusveien og ba til Gud! Jeg ba en lang bønn om hjelp og avsluttet med «Hvis du er her, Gud, så hjelper du meg nå!» Jeg viste egentlig ikke om jeg trodde helt på Gud, en gang. Men jeg hadde begynt å søke, og tenkte at det var verdt et forsøk.

Men ingenting skjedde. Ingen stemme fra himmelen, ingen englekor, ingen strømmende kraft gjennom kroppen… Det var bare å glemme…. Ingen hjelp å få..

Jeg kunne ikke bli liggende der! Såpass skjønte jeg. Men jeg klarte heller ikke å komme meg videre… Jeg måtte ha litt energi, litt mot, litt vilje og litt inspirasjon…. For et eller annet sted på veien hadde jeg mistet alt det…. Jeg ville bare gråte. Jeg hadde vondt i alle muskler og ledd i hele kroppen.

Jeg kavet meg opp på sykkelsetet igjen, uten mer energi, uten mer mot, uten mer vilje og uten mer inspirasjon… Og med øynene fulle av tårer. Det gjorde så vondt å tråkke, vondt å sitte på setet. Alt var bare vondt.

Bare 200 meter senere ser jeg i speilet (ja, jeg HAR speil på sykkelen) at det kommer en bak meg. Vanligvis pleier jeg å tråkke på litt og synes det er litt gøy å ikke la de (enkelt) kjøre forbi. Men nå orket jeg ikke… «La han passere»
Men så kommer denne mannen, som viste seg å være en 60 år gammel lærer, opp på min venstre side, og gjør som de fleste syklistene her, han hilser.

Og uten at jeg forstår hvordan, så endte jeg opp med å sykle 3 mil sammen med denne mannen! Det føltes som om alt hadde skjedd på ett inn- og utpust. Det føltes som om jeg bare hadde blunket. Jeg hadde kommet meg TRE MIL videre! Det hadde gått nesten TRE TIMER… Jeg hadde ikke vondt et eneste sted lenger. Og der stod vi, ved et veiskille. Jeg skulle bare over broa, og var så nær dagens mål at jeg nesten kunne kaste stein på det.

Da vi skilte lag, DA syklet jeg videre med MER energi, MER mot, MER vilje og MER inspirasjon! Og en følelse inni meg jeg ikke kunne forklare med ord. Du måtte nesten ha opplevd de tre milene i mine sko for å forstå det. Det var da jeg skjønte at man ikke trenger å høre englekor eller «se lyset». Noen ganger kan Jesus være (i) den mannen som kommer opp på siden din med sykkel…

I går,  gikk jeg så langt utenfor min egen komfortsone som mulig. Jeg tok en mikrofon, steg opp på en scene foran masse folk og fortalte om denne opplevelsen. Så skjelven at mikrofonen ristet, klarte jeg allikevel å gjennomføre. Og gir meg selv et klapp på skulderen i dag <3

 

One Comment

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *