Hvem er du som ikke har jobb?

Det er ikke ofte jeg føler for å skrive et innlegg som er så inn til beinet personlig lenger. Men akkurat nå bruser det litt over av både glede, spenning og forventninger til den uken vi nettopp har entret. Bare det at den starter med fullstendig ro, en porsjon supergrøt som putrer i kjelen, kaffen som straks er ferdig og at jeg fremdeles sitter i morgenkåpa med beina på bordet når klokka er over 14.00, føles helt fantastisk! Jeg har lurt en stund på hva i all verden jeg skal foreta meg nå som jeg ikke har noen jobb lenger. Kontrakten jeg inngikk i november skulle gi meg minst 2 dagers arbeid pr. uke i lang tid fremover, men så oppstod det tekniske problemer, som førte til at det ikke ble fler oppdrag fra den kanten, i hvert fall i før de får rettet opp i problemene. Hvordan skal vi få det økonomiske til å gå rundt? Hva skal jeg ta meg til, det kommer jo til å bli så kjedelig… :-O Men så sitter jeg her i dag da, og skal føle litt på alle de tankene som har raset rundt som en uendelig og ikke minst slitsom orkan i hodet mitt de siste månedene. Også kjenner jeg at de tankene ikke er der lenger.
Jeg har de siste 3 ukene hatt fokus på å bli frisk og smertefri. Og i løpet av de ukene, som virkelig har vært tøffe fordi de har bestått av å kun drikke grønnsaksjuice og vann 24 timer i døgnet, så har det skjedd noe med meg, tror jeg. Uten at jeg har fått det med meg, fordi jeg har vært så opptatt av å tenke på det praktiske rundt bli-frisk-prosjektet mitt. Men senest i går sa jeg høyt til en annen person, uten å tenke meg om før jeg snakket, at «kanskje det er meningen at jeg skal være uten jobb en liten stund nå? Kanskje programvarefeilen med den jobben jeg egentlig skulle sittet med akkurat nå eksisterer nettopp fordi jeg skal ha en pause? Kanskje jeg for èn eneste gang skyld i det foreløpig 38 år lange livet mitt, skal ta en pause å se hva som skjer? Kanskje jeg skal løsne kontrollbehovet litt og bare vente? Og ikke bare jobbmessig, men tenk om det er så ille at jeg kanskje ikke kommer til å bli frisk heller, før jeg skjønner at jeg må stoppe opp litt?»
 
Jeg har aldri latt ting vente. Jeg har alltid sørget for å ha noe nytt å gå til, lenge før det eksisterende har tatt slutt. Jeg har aldri latt meg stoppe opp og bare puste litt. Føle litt på hva jeg vil, hvor jeg er og ikke minst hvem jeg er. For det har vært en utrolig skremmende tanke. «Hvem er Elisabeth hvis ho ikke har en jobb?» Er det ikke litt sånn at vi defineres utifra hva vi jobber med? «Hva driver du med da?» Hvem er jeg hvis svaret på det spørsmålet er «Ingenting»?
Jeg tror den tanken har skremt meg så lenge jeg kan huske.
 
På nyttårsaften 2016, for bare 5 uker siden, ble jeg kone. Jeg er ikke lenger bare en kjæreste, samboer eller dama til. Jeg er KONA til Jonas. Etter over 5 år sammen bestemte vi oss, i all hemmelighet, for at vi ønsket å gjøre det vi følte var riktig, å gifte oss. Jeg viste ikke da at det skulle føre til en så stor omveltning i livet mitt. Jeg har alltid visst at Jonas elsker meg, jeg har alltid visst at han ville gått barbeint på knust glass til Kuala Lumpur for meg. Men forskjellen på den viten før og nå, er at før viste jeg det oppe i hodet mitt. Nå føler jeg det inni hjertet. Og dette blir helt sikkert skikkelig klisjé for deg som leser. Men for dere som kjenner meg, så vet dere at ikke jeg en sånn soft person som lirer av meg kvalmende kjæresteopplegg bare for å gjøre det. Greia er at jeg nå har sluppet opp redselen for å bli forlatt og ende opp alene igjen, jeg har kvittet meg med tanken på at jeg kanskje en eller annen gang må starte helt på nytt igjen. Jeg har gått fra 99 til 100% på trygghetsskalaen. Og jeg kjenner at den ene prosenten utgjorde veldig mye mer enn jeg hadde trodd, før jeg kjente at den var der.
 
Jeg sitter her nå med noen avgjørelser for tiden fremover, som ikke er annet enn at jeg skal vente å se hva som skjer. For én gang skyld skal jeg la det livet har for meg bare komme. Og hvis det betyr at jeg ikke skal gjøre noe som helst på sund, så er faktisk det også greit. Hvis det betyr at jeg «bare» skal være kone og mamma, så er det det jeg skal.
 
Som jeg startet med, så blir denne uka helt fantastisk! Jeg skal på et kurs i morgen, som jeg tror vil styrke meg på så utrolig mange måter. Jeg skal på møte med Alphajentene mine, jeg skal på kino med ei venninne (YES! Fifty shades!) og jeg skal avslutte uken på søndag med både møte på C3 og en utrolig spennende dag i Oslo med feiring av Stefanusalliansens 50-årsdag (hvor for så vidt en helt ny kakeoppskrift utviklet av meg, skal presenteres som alliansens egen jubileumskake). Alt dette er jo bare fryd og det føles nesten som om jeg går inn i en ferieuke. Vanligvis ville jeg hatt dårlig samvittighet over å ikke ha en eneste «fornuftig» ting på planen. Jeg har ikke en gang planlagt å vaske huset. Men kanskje uken plutselig blir fylt opp med alt mulig rart som jeg ikke har en fjerneste anelse om akkurat nå? I så fall får det komme når det kommer. Jeg har tatt et valg om å ta én dag av gangen, ikke stresse med fremtiden og ikke minst slutte å bry meg med tankene om hva som forventes av meg der ute. Nå har jeg bare én forventning til meg selv, og det er å ta et skritt tilbake for å få bedre oversikt over hva som finnes der ute for meg og mine. 
Selv om det kan høres dumt ut, selv om du tenker at det er ikke sånn for alle og selv om du tror at det er umulig for akkurat deg, så er det sånn at alt handler om valg. Du må velge hvordan du skal tenke. Du må bestemme deg for hvordan du skal møte problemer, du må bestemme deg for hvordan du vil at andre menneskers møte med deg skal oppleves. Du må ta et valg, også må du lære deg å bruke det valget. Kanskje du må prøve og feile mange ganger før det valget du tok blir en naturlig del av deg og ditt liv. Men du vil få det til til slutt.
Fremdeles feiler jeg hver eneste dag i alle mine valg, men det betyr ikke at jeg ikke kan fortsette å prøve. Og jeg tror at et av mine valg nå endelig har tatt ordentlig bolig i meg, og at det var grunnen for at jeg hadde en trang til å skrive dette innlegget i dag. Den følelsen jeg sitter med her nå, om å slappe av, åpne meg opp for muligheter uten å stresse og ta en dag av gangen. Den følelsen skal jeg ta godt vare på. Det har nemlig tatt meg lang tid og mye energi å komme hit. det skal jeg ikke kaste bort.
Måtte dere alle ha en velsignet uke <3
Klem Elisabeth

5 Comments

  1. Trine Strandenæs

    Tommelen opp for innlegget ditt. Vi er, så mye mer enn hva vi gjør, presterer, jobb, utdanning. Hvis vi alle tillot oss selv og stoppe opp litt eller litt mye hvis behov, ville mye sykdom og lang uteblivelse fra jobb e.t.c vært unngått. Det er jo en av de viktigste grunnene til sykdom – stress er vår verste helsefiende. Dessverre så er samfunnet blitt sånn, at det for mange i alle fall, oppleves som at presset, stresset, blir for stort. Når bedriftsøkonomiske prinsipper i for stor grad får være grunnleggende verdi ( jeg selv er bedriftsøkonom, blant annet – så det kan jeg si..) ja, da blir mye galt. Verdier som bærekraftighet – for alt som er levende, må i langt større grad være blant de aller viktigste verdier, etiske betraktninger som grunnlag for valg – individuelt, på gruppeplan og i samfunnet som helhet. Hva er det som holder oss friske, bidrar til en god livskvalitet, hva gjør oss syke. Når har vi mennesker det bra og kan bidra med mer av vårt potensiale. Helhetstankegang, samtidig som vi er individuelle mennesker med ulike behov – selv om mange er de samme. Mange føler nok at tiden ikke strekker ti,l og får ikke den nødvendige tiden og rommet for hvile og ettertanke. Vi har kun ett liv, som den vi er nå. Du tar vare på, og gir samtidig av dine refleksjoner, erfaringer til andre – og inspirerer gjennom åpenhet. <3 🙂

  2. Liv Kristiansen

    Dette var god lesing , og du har satt ord på ting som er viktige i livet . Den forventningen , presset og krav vi har til oss selv er det bare vi som setter. At vi bare tillater oss å » være» er nok riktig at vi gjør innimellom . Det er nok en mening ialt , det har jeg erfart opptil flere ganger når livet har endret seg uten at det er jeg som har satt det igang . Ønsker deg fine dager hvor du kan puste ut litt. Butikken er forresten ikke så koselig å besøke når ikke du og Linda er der. Dere utgjorde en forskjell 😘

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *